Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det følgende innlegget er et tilsvar til kronikken «Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig», publisert i Forskersonen 8. januar 2026. Vi adresserer blant annet diagnosekritiske premisser. Målet er å korrigere faglige misforståelser og løfte debatten tilbake til kunnskapsgrunnlaget, tjenestekvalitet og barns rettigheter.

Påstanden om at ADHD‑diagnosen må «reddes» gjennom innstramming bygger på et feil premiss: at kriteriene er blitt så vide at diagnosen favner for mange. Det finnes ingen dokumentasjon som støtter dette. 

Det er både legitimt og nødvendig å diskutere diagnosepraksis og kapasitet i tjenestene. Men når kronikker om ADHD bygger på spekulative forklaringsmodeller og retoriske bilder av «diagnosens fall», beveger debatten seg bort fra fag og over i fortellinger som skaper mer usikkerhet enn innsikt.

Diagnosen er ikke problemet

Diagnosen synliggjør problemet – et system som ikke fungerer, rettigheter som ikke gis, og barn som ikke får den støtten de har krav på. Dette er grundig dokumentert i Ukoms rapport, «Ungdom med uavklart tilstand» (2021), som viser hvordan barn og unge sendes mellom tjenester uten at noen tar ansvar.

Samtidig etterlyses «innstramming», i en situasjon der hjelpeapparatet allerede avviser barn som trenger hjelp. Ytterligere innstramming vil ikke styrke kvaliteten – den vil øke forskjellene mellom dem som får hjelp og dem som faller utenfor.

Når debatten baseres på forenklede forklaringsmodeller og antakelser, mister vi av syne det som faktisk svikter: tjenestene. Feilen ligger ikke på barna.

Lytt til de med ADHD

Skal den psykiske helsa styrkes, må innsatsen rettes dit den hører hjemme: styrket utredningskapasitet, høyere kvalitet i tjenestene, bedre samarbeid mellom skole, helse og foreldre, kortere ventetider, kunnskapsbasert praksis og oppdatert kunnskap om nevrodivergens. 

Reell brukermedvirkning er en forutsetning. Barn og foreldre er ikke passive mottakere av tjenester, men likeverdige kunnskapsbærere.

Ubrukelig debatt, ikke diagnose

Gjennom arbeidet i «NevroRespekt» ser vi daglig hvordan systemsvikt rammer familier, og hvordan en debatt preget av spekulasjoner og stigma undergraver tryggheten som brukermedvirkning forutsetter. Når foreldre og barn ikke blir trodd, svekkes kvaliteten i tjenestene.

Det er ikke diagnosen som er i ferd med å bli ubrukelig. Det er debatten som blir ubrukelig når samfunnsutfordringer, nevrobiologi og kulturkritikk blandes sammen og ansvaret legges på individet. Dette handler om barns psykiske og fysiske helse.

Å antyde at diagnosen bør «fare» fordi systemene svikter, innebærer at barna må bære konsekvensene av voksnes manglende kunnskap og kapasitet.

Slike holdninger skaper stress og press for en allerede sårbar gruppe, forsterker stigma og gjør det vanskeligere å søke hjelp. Det er aldri barna som skal bære konsekvensene av systemsvikt.

Fagfolk må lytte, tilrettelegge og inkludere. Spørsmålet er ikke om ADHD‑diagnosen er legitim. Spørsmålet er om samfunnet ønsker kunnskap nok til å forstå og inkludere nevrodivergente mennesker.

(NevroRespekt er et privat initiativ som jobber for rettigheter og respekt for nevrodivergente mennesker)

Aktuelt på forskersonen:

På Google Earth kan du zoome inn på hele verden. Men hva er det egentlig vi ser?

Hva vi mister når vi mister natur