Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Skal vi ha et nytt OL i Norge? Politikere, journalister og idrettsledere er igjen opptatt av arrangementets potensielle lokalisering, økonomiske ringvirkninger og muligheten for nye idrettsanlegg. 

Tematikken var gjenstand for «Debatten» på NRK 24. februar og ble en selsom og ignorant meningsutveksling om hvorfor det burde søkes om et nytt vinter-OL.  Ingen forskere var i panelet.

«Kråkegull» - ringvirkningene uteblir

Positive ringvirkninger som økt turisme, forbedring av vertsbyens infrastruktur, internasjonal anerkjennelse, økt sysselsetning og økt fysisk aktivitet i befolkningen blir ofte brukt som argumenter for å arrangere et OL. 

Ofte benyttes utredninger fra konsulentfirmaer i forkant av arrangementet – utredninger som bruker beregningsmåter som har stor usikkerhet og faglige svakheter[1] [2]. 

Seriøse forskere dokumenterer derimot i etterkant at turismeeffekten ikke slår inn, at det blir færre varige arbeidsplasser enn forventet, at handelslekkasjen er omfattende, at befolkningen ikke motiveres til å bli mer fysisk aktiv osv.[3]. 

Forskere bruker betegnelser som «kråkegull» (fool’s gold)[4] eller «økonomisk gambling» (economic gamble)[5] for å karakterisere disse forventede ringvirkningene. 

Vinnerens forbannelse

Hvorfor lar norske politikere, idrettsledere og journalister seg narre av alt som glitrer og se bort fra viktig forskning?

Studier fra universitetet i Oxford dokumenterer at de aller fleste olympiske leker har gått på en budsjettsmell. I gjennomsnitt har OL-budsjettene blitt overskredet med 179 prosent[6]. 

Lillehammer OL var ikke et unntak. 

De fleste arrangørbyer sitter igjen med massiv gjeld. Andre forskere har påpekt at byer som vinner rettighetene til å arrangere et OL, utsetter seg for «vinnerens forbannelse» (The Winner’s Curse) ved at de overvurderer inntektene og undervurderer kostnadene, med store tap som resultat[7].

Penger til pampene

Mens arrangørbyene og vertslandene må betale regningen for OL-festen, sitter den internasjonale olympiske komiteen – IOC – igjen med et betydelig overskudd. Dette kommer i første rekke fra kringkastingsrettigheter og sponsoravtaler.

Etter Paris OL i 2024 hadde IOC et inntektsoverskudd på 10 milliarder kroner. IOC har også bygget opp en solid kontantreserve på cirka 50 milliarder kroner[8].

Dyre idrettsanlegg - bygget for svært spesialiserte og profesjonaliserte idrettsøvelser - blir ofte stående ubrukt etter lekene. De egner seg i liten grad til fysisk aktivitet og idrett for folk flest – i hvert fall ikke for barn og unge. 

Vedlikeholdskostnadene veltes over på kommunene og deres skattebetalere. Anleggene blir det forskerne kaller «hvite elefanter», med henvisning til at i Thailand i gamle dager ble hvite elefanter sett på som hellige, og fordi de ikke kunne brukes som arbeidsdyr, ble de en enorm utgift for eierne[9].

Idretten bidrar sterkt til klimaproblemene

Et OL innebærer i de fleste tilfeller store miljøødeleggelser. Byggingen av nye arenaer, samt forbedret infrastruktur og renovering av byområder innebærer ofte store inngrep i naturen og sosiale miljøer, så som ødelagte økosystemer og tap av biologisk mangfold. 

Det forekommer også tilfeller av tvangsflytting av svakerestilte befolkningsgrupper, raserte boområder og tap av livsgrunnlag[10].

Den største trusselen for de olympiske lekene er klimautfordringene. Flere forskere har påpekt at det er stadig færre byer eller områder som vil kunne arrangere et OL eller andre idrettsarrangementer framover[11]. 

Klimaendringene er i ferd med å fjerne livsgrunnlaget for flere vinterdestinasjoner i Europa. Kunstig snø og is er ikke bærekraftig. Ekstrem hete, tørke, forurensning av vann truer andre idretter. Det ironiske er at idretten selv bidrar i stor grad til klimaproblemene med sin reisevirksomhet og teknologiavhengighet. 

les også:

Norge skal til fotball-VM, men må de fly business?

Idrettens globale klimaavtrykk tilsvarer 300-350 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig[12]. Norges utslipp av klimagasser er på cirka 45 millioner tonn.

Motstanden øker

Motstanden mot å arrangere OL er sterkt økende verden rundt[13]. I tillegg til de overnevnte kritikkverdige forholdene deltar mange i protestaksjoner, påpeker menneskerettighetsbrudd, viser til korrupsjon og manglende demokrati i de organisasjonene som står bak disse mega-eventene og bruken av OL til grønnvasking og sportvasking. 

Flere byer har allerede signalisert at de ikke lenger er interessert i å søke. I Oslo ble søknadsprosessen abortert fordi Høyres stortingsgruppe sa nei til at staten skulle garantere for et eventuelt underskudd. Begrunnelsen var at det var for liten entusiasme i det norske folk. 

Eli Grimsby, leder for Oslo 2022-komiteen, oppsummerte med at det var for stor avstand mellom den norske folkesjela og den olympiske bevegelsen. 

Sammen med forsker Bieke Gils analyserte jeg den norske motstanden mot Oslo2022 og fant at den var forankret i en velferdsmoral som vektla å være sosialt ansvarlige og hardtarbeidende borgere med sterk motstand mot sløsing av offentlige midler. Denne moralen sto i sterk kontrast til folkets oppfatning av IOC som pompøse, grådige, elitistiske og kapitalistiske[14].

Intet OL på en død planet

Dessverre er politikere, idrettsledere og journalister lite lydhøre for andre synspunkter enn sine egne. Forskningsbasert kunnskap oppleves tydeligvis som ubehagelig, og blir ofte neglisjert ved det som kalles viljestyrt ignoranse. 

Av og til blir forskere diskreditert og latterliggjort. Selv har jeg blitt kalt for både «besserwisser» og «festbrems» av fylkeskommunale politikere og idrettsledere da jeg ytret meg om deres spinnville forslag om et OL i Telemark[15]. 

Som forsker føler jeg et ansvar for å advare om forhold som truer både velferd og miljø, lokalt, nasjonalt og globalt. Med tanke på at mine egne og andres barnebarn kanskje må leve opp i en stadig mer klima- og miljøfiendtlig verden, er jeg som forsker forpliktet til å si klart ifra. 

Eller for å si det med den amerikanske miljøaktivisten David Brower: «There is no business to be done on a dead planet». Heller ikke olympiske leker!

Kilder:

[1] Solberg, Harry A., Rasmus K. Storm, and Kamilla Swart, eds. Research handbook on major sporting events. Edward Elgar Publishing, 2024.

[2] Preuss, H. (2019). The economic impact measurement of the olympic games. In P. Downward, B. Frick, B. R. Humphreys, T. Pawlowski, J. E. Ruseski, B. P. Soebbing (Eds.) The economic impact measurement of the olympic games (pp. 343-355). SAGE Publications Ltd, https://doi.org/10.4135/9781526470447.n34

[3] Szymanski (red): Handbook on the economics of sport. Cheltenham UK: E Elgar Publ, 2006

[4] Baade, R. A., & Matheson, V. (2002). "Chapter 6: Bidding for the Olympics: fool's gold?". In Transatlantic Sport. Cheltenham, UK: Edward Elgar Publishing. Retrieved Mar 3, 2026, from https://doi.org/10.4337/9781840649475.00017

[5] Andrew Zimbalist. Circus Maximus: The Economic Gamble Behind Hosting the Olympics and the World Cup. Washington: Brookings Institution Press, 2015

[6] Bent Flyvbjerg og Allison Stewart. «Olympic Proportions: Cost and Cost Overrun at the Olympics 1960-2012.» Saïd Business School working papers, 2012. 

[7] Andreff, Wladimir. (2012). The winner's curse: Why is the cost of mega sporting events so often underestimated? International Handbook on the Economics of Mega Sporting Events.

[8] https://www.insidethegames.biz/articles/ioc-statements-reveal-strong-2025

[9] Alm, Jens & Solberg, Harry & Storm, Rasmus & Jakobsen, Tor. (2014). Hosting major sports events: the challenge of taming white elephants. Leisure Studies. 35. 1-19. 10.1080/02614367.2014.994550.

[10] Field, R. (Ed.). (2025). Winters of Discontent: The Winter Olympics and a Half Century of Protest and Resistance. University of Illinois Press. http://www.jstor.org/stable/10.5406/jj.21154990

[11] Madeleine Orr. Warming Up: How Climate Change Is Changing Sport: London: Bloomsbury Publishing, 2024

[12] Goldblatt, David. "Playing against the clock: Global sport, the climate." Rapid Alliance (2020).

[13] Field, R. (Ed.). (2025). Winters of Discontent: The Winter Olympics and a Half Century of Protest and Resistance. University of Illinois Press. http://www.jstor.org/stable/10.5406/jj.21154990

[14] Tangen, Jan Ove og Gils, Bieke: The Ethics of the Norwegian People and the Spirit of the Olympic Movement (pp. 169-193). I Field, R: Winters of Discontent. Se fotnote nr 13.

[15] https://www.forskning.no/politikk-kronikk-penger-og-privatokonomi/kronikk-fylkeskommunen-i-telemark-bor-ikke-ga-videre-med-ol-drommen/1160645

Les også:

Hva skjer med deltagerne på Team Pølsa når de kommer hjem igjen?

1990: Året da Tromsø tok sats for å bli verdens fremste vinterby