Kostråd bør ikke utvikles ved å vise til enkeltstudier eller historie

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Innlegget til Elling Tufte Bere tar opp et legitimt tema: hvordan vi forstår og diskuterer kunnskapsgrunnlaget bak kostråd. 

Det er sunt at etablerte oppfatninger utfordres; samtidig blir diskusjonen som typisk oppstår i liten grad forankret i hvordan vi faktisk vurderer forskning i dag. For mitt vedkommende er ikke hovedpoenget hva som ble sagt for flere tiår siden, men hvilke prinsipper vi legger til grunn når vi vurderer kunnskap nå.

Samlet dokumentasjon, ikke enkeltstemmer

En gjennomgående utfordring i Beres innlegg er at det i stor grad bygger på historiefortellinger og enkeltkritikker, fremfor en systematisk vurdering av dokumentasjon. I moderne forskning er det nettopp summen av kunnskap som teller. 

Kostråd avgjøres ikke av hva enkeltforskere måtte mene eller uttale i debatt, i media eller i faglige uenigheter seg imellom. Enkeltforskere kan ha sterke synspunkter, men de har ikke nødvendigvis full oversikt over hele feltet, og de snakker heller ikke på vegne av fagmiljøet som helhet. 

Enkeltstudier eller enkeltaktører – uansett hvor interessante de er – er ikke tilstrekkelig til å velte etablerte anbefalinger.

Kompleks virkelighet, ikke enkle forklaringer

Fremstillingen av kostrådene som basert på en enkel «fetthypotese» gir et misvisende bilde av situasjonen i dag. Kostrådene bygger på et bredt kunnskapsgrunnlag, inkludert mekanismer, intervensjonsstudier og store befolkningsstudier, med et naturlig fokus på klinisk relevante endepunkter i mennesker. 

Det er slettes ikke slik at hypoteser om biologiske mekanismer alene avgjør hva som anbefales, verken for mettet fett, sukker, eller kjøtt.

Samtidig låser diskusjonen ofte seg i en fiktiv motsetning mellom fett og karbohydrater, til tross for at ernæringsforskningen lenge har akseptert det mer sammensatte samspillet mellom kvaliteten på næringsstoffer, matvarer, og kostmønstre. 

Det samme gjelder interessekonflikter: det er et betydelig sprang fra å påpeke slike forhold til å antyde at hele kunnskapsgrunnlaget er usikkert eller bør forkastes. Interessekonflikter er forskningsetisk viktige å belyse, men de må sees opp mot en solid vurdering av studiekvalitet og metode.

Metodikk, ikke retorikk

Poenget er at vitenskapelig metode er utviklet nettopp for å håndtere velkjente utfordringer i kunnskapsproduksjon. Dette utgjør ikke nødvendigvis en perfekt løsning, men det representerer et betydelig fremskritt sammenlignet med tidligere praksis, slik som tro, spekulasjon, eller anekdoter. Slike former for argumentasjon kan være overbevisende, men de bringer oss ikke nødvendigvis nærmere pålitelig kunnskap.

Vitenskapelig metode handler ironisk nok om å erkjenne at vi ikke har alle svarene, og at det vi tror er riktig i dag, kan vise seg å være feil i morgen. Enhver påstand må i prinsippet kunne etterprøves og eventuelt tilbakevises, men da ved bruk av vitenskapelig metode. 

• Les også: Vitenskap handler mer om hva vi ikke vet enn hva som er sant

Derfor hadde det vært mer fruktbart om debatten i større grad dreide seg om vitenskapsfilosofi, forskningsprinsipper og metode snarere enn om retorikk.

Innlegget til Bere reiser dermed noen gode spørsmål, særlig om skråsikkerhet i formidlingen av ernæringsråd. Samtidig går konklusjonene lenger enn det er grunnlag for. 

Skal vi øke presisjonen i kostrådene, må det skje på bakgrunn av en metodisk robust samlet vurdering av akkumulert evidens, ikke gjennom kritikk av enkeltbidrag eller historiske utviklingslinjer.

Nytt fra forskersonen:

Kjønnsinkongruens: Når evidensen er svak, må varsomheten være sterk

Beredskap: Slik oppbevarer du maten når krisa rammer