Staten krever toppkarakter av forskerne – men overser akademia fundamentet de står på? Er troen uviktig i vitenskapen?

Før vi diskuterer støtte til trossamfunn, må vi rydde unna en grunnleggende misforståelse: I en vestlig og norsk kontekst kan vi ikke behandle alle trosformer som én størrelse. Kristendommen kan ikke uten videre plasseres i samme kategori som alle andre religiøse overbevisninger og deretter vurderes som én samlet sektor. Det blir historisk upresist.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge, Skandinavia og store deler av Europa er ikke formet av «religion generelt». Våre institusjoner, vår rettsforståelse, vår kultur, våre verdier og store deler av vår samfunnsstruktur har vokst frem innenfor en konkret kristen tradisjon. Derfor blir det problematisk når Aksel Kjær Vidnes diskuterer tros- og livssynssamfunn som én kategori og deretter setter denne kategorien opp mot forskning. Det første spørsmålet må derfor være om kristendommen i det hele tatt kan behandles som en hvilken som helst interessegruppe som mottar offentlig støtte.

Jeg mener svaret er nei - det er ikke fullt så enkelt.

Les kommentaren til aksel kjær vidnes her

Staten krever toppkarakter av forskerne – og ingenting av trossamfunnene

Historien begynner ikke med dagens budsjetter

Vidnes argumenterer for at mer av midlene som går til tros- og livssynssamfunn burde kanaliseres til forskning fordi forskningen skaper målbar samfunnsnytte. Problemet er at analysen blir historisk kort - og bygger helt på den sekulærorienterte tenkemåten.

Hvis vi ønsker å forstå kristendommens betydning for Norge, kan vi ikke begrense perspektivet til dagens bevilgninger eller dagens medlemstall. Vi må se på de lange linjene. Ikke de siste tiårene, men de siste tusen til femten hundre årene. Hva er grunnlaget for den kulturen, den tilliten, den rettsstaten og den samfunnsmodellen vi i dag tar for gitt?

Mange av verdiene som preger Norge – menneskeverd, nestekjærlighet, omsorg for svake grupper, personlig ansvar, tilgivelse, allmenn utdanning og likhet for loven – vokste ikke frem i et tanketomt vakuum. De ble utviklet og forvaltet gjennom århundrer i samfunn preget av kristen tenkning.

Det betyr ikke at kristne mennesker alltid har levd opp til disse idealene. Men det betyr at idealene har en historie.

Tro og vitenskap er ikke historiske motsetninger

En av de mest problematiske sidene ved artikkelen er at den indirekte setter tro og vitenskap opp som motsetninger. Enten prioriterer vi tro, eller så prioriterer vi forskning. Dette er en fortelling som passer dårlig med historien. Den moderne vitenskapen oppstod ikke som en reaksjon mot forestillingen om Gud. For mange av vitenskapens ponerer var det tvert imot troen på Gud som gjorde vitenskap mulig.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas har pekt på hvordan den vestlige rasjonaliteten har røtter i den lange historiske utviklingen fra mytiske verdensbilder til en forståelse av en universell og sammenhengende virkelighet. Overgangen til jødisk og kristen monoteisme innebar troen på én Gud som står bak hele virkeligheten. Verden ble ikke forstått som et resultat av tilfeldige åndsmakter, men som en ordnet skapelse.

Dette fikk store konsekvenser. Dersom universet er skapt av én Gud, må universet henge sammen. Dersom Gud er rasjonell, må skapelsen være preget av orden. Dersom mennesket er skapt i Guds bilde, må mennesket ha evnen til å forstå denne ordenen.

I dette perspektivet ble naturen noe som kunne undersøkes, utforskes og forstås.

Naturen som Guds andre bok

I store deler av den kristne tradisjonen ble Bibelen omtalt som Guds bok, mens naturen ble omtalt som Guds andre bok. Begge måtte studeres. Den ene gjennom teologi. Den andre gjennom observasjon, erfaring og fornuft. Når de første forskerne undersøkte naturen, var ikke utgangspunktet at de forsøkte å frigjøre seg fra Gud. De forsøkte å forstå det Gud hadde skapt.

Johannes Kepler beskrev sitt arbeid som et forsøk på å «tenke Guds tanker etter ham». Gregor Mendel, genetikkens far, var augustinermunk. Isaac Newton brukte store deler av sitt liv på teologiske studier. For disse menneskene var ikke vitenskap et alternativ til tro. Vitenskap var et redskap for å forstå skaperverket.

Paradoksalt nok bidro denne tankegangen også til det som senere er blitt omtalt som «avmystifiseringen» av verden. Når naturen ble forstått som skapt og styrt gjennom lovmessigheter, fremfor av lunefulle ånder og magiske krefter, ble det mulig å undersøke verden systematisk. Dermed var den kristne skapertroen ikke bare forenlig med vitenskapens fremvekst – den var en viktig del av grunnlaget for den.

Universitetene vokste frem i kristne læringsmiljøer

Det er også vanskelig å diskutere forskningens betydning uten å diskutere hvordan forskningsinstitusjonene faktisk oppstod. Universitetet i Paris vokste frem fra katedralskolene ved Notre-Dame. Oxford og Cambridge ble etablert som kristne lærdomssentre. Universitetet i Bologna utviklet seg i hjertet av det kristne Europa. Det samme gjelder Salamanca, Heidelberg og en lang rekke av institusjonene som senere skulle bli sentrale drivkrefter for forskning og vitenskap. Klostrene var gjennom århundrer blant de viktigste sentrene for bevaring av kunnskap, skriftkultur, utdanning og læring.

Dette betyr ikke at universitetene fortsatt er religiøse institusjoner. Det betyr heller ikke at vitenskapen er avhengig av tro for å fungere i dag. Men det betyr at historien ikke støtter fortellingen om at tro og forskning står på hver sin side av en konfliktlinje.

Fruktene og røttene - ikke sag av den grenen vi sitter på!

Flere profilerte ateister har begynt å anerkjenne verdien av den kristne kulturarven. Richard Dawkins har omtalt seg selv som en «kulturell kristen». Han tror ikke på Gud, men erkjenner at mange av verdiene han ønsker å bevare historisk sprang ut av kristendommen. Det er en observasjon det er verdt å ta på alvor.

Spørsmålet Aksel beveger seg ut på er mye større enn hvordan noen millioner kroner skal flyttes mellom ulike budsjettposter. Spørsmålet er om vi fortsatt forstår hvilken historisk kraft som har vært med på å forme samfunnet vi lever i. Når Vidnes beskriver forskning som samfunnsnyttig, har han selvsagt rett. Forskning er avgjørende, men forskningen oppstod ikke i et historisk tomrom. Universitetene oppstod ikke i et tomrom. Den vestlige rasjonaliteten oppstod ikke i et tomrom.

Forestillingen om at virkeligheten henger sammen, at sannheten kan søkes, at naturen følger lover, og at mennesket har evne og ansvar til å utforske den, vokste frem i en kultur preget av troen på en rasjonell Skaper. Derfor er ikke troen nødvendigvis adskilt fra vitenskap og trossamfunn automatisk en motsetning til vitende. Det perspektivet mangler i Vidnes' analyse.

Til slutt er det vanskelig å komme utenom at artikkelen synes å være preget av et svært sekulært utgangspunkt. Det er selvsagt legitimt. Men det er noe annet å anta at sekularismen selv er opphavet til de institusjonene, verdiene og den rasjonaliteten den i dag forvalter og høster av.

Mye av den moderne vestlige tenkningen tar for gitt ideer som menneskeverd, universelle rettigheter, likhet for loven, sannhetssøken, akademisk frihet og troen på at virkeligheten er rasjonelt tilgjengelig for menneskelig erkjennelse. Men disse ideene oppstod ikke i et vakuum. De vokste frem gjennom århundrer innenfor en kultur som var formet av kristen tenkning.

Derfor blir utfordringen til Vidnes enkel:

Er det mulig at den sekulære fornuften han forsvarer, i større grad enn han selv erkjenner, er et resultat av den kristne kulturarven han ønsker å redusere betydningen av? Og kan vi virkelig sammenblande alle "trosformer" under et - har ikke kristendommen og den kristen tanken en legitim særstilling i vår kultur og vitenskap?

For dersom vi bare ser på de siste tiårene, er det lett å tro at forskning, universiteter, menneskerettigheter og den vestlige rasjonaliteten står på egne ben. Ser vi derimot på de lange historiske linjene, blir bildet mindre opplagt. Da ser vi at mye av det vi i dag betrakter som selvfølgeligheter, har røtter langt tilbake i den kristne forståelsen av mennesket, sannheten og virkeligheten.

Det betyr ikke at forskningen skylder kirken lydighet. Det betyr heller ikke at kristendommen skal skjermes fra kritikk. Men det betyr at vi bør møte vår egen historie med større ydmykhet. For det er vanskelig å forstå hvor vi skal dersom vi ikke forstår hvor vi kommer fra. Og det er risikabelt å rive ned fundamenter man ikke fullt ut forstår betydningen av.

Som Henrik Ibsen skal ha sagt:

«Det folk som glemmer sin historie, har ingen fremtid å vente.»

Kanskje er det jeg savner i Vidnes' resonnement ikke at han ønsker mer forskning, men at han undervurderer det historiske opphavet til den kunnskapstradisjonen han selv ønsker å styrke.

Nytt fra forskersonen

NBTK-saken må ikke ende i forskningsfobi

Fri forskning forsvares dårlig med falske motsetninger