Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da jeg leste Bjørn P. Kaltenborns debattinnlegg - først publisert på NRK Ytring og senere på forskersonen.no, kjente jeg igjen følelsene han beskriver. 

Jeg deler Kaltenborns bekymring for naturtap, og jeg er enig i at natur er avgjørende for livskvalitet og helse. Der vi er uenige, er i fremstillingen av skogbruket, og i mangelen på skillet mellom fornybar bruk og varig nedbygging.

Det er her kronikken svikter.

Hvorfor hogges det?

Kaltenborn nevner ikke med et ord hvorfor det hogges. I stedet blandes lovlig, regulert skogbruk og hogst sammen med varig nedbygging av natur til vei, bebyggelse og infrastruktur. To helt forskjellige formål med arealbruk og med vidt forskjellige konsekvenser. 

Skogbruk er en fornybar bruk av natur, regulert av et strengt lovverk, sertifisering og krav til foryngelse. Når et felt hogges, forsvinner ikke skogen for godt. Den fornyes. Nye trær plantes, skogen vokser opp, den binder karbon og blir tilgjengelig igjen for friluftsliv. Det er noe annet enn natur som asfalteres bort for godt.

Likevel omtales hogstflaten som en «krigsskueplass» og «rasert natur» av Kaltenborn. Retorikken er effektiv, men også misvisende og tendensiøs.

Jeg savner et helt grunnleggende spørsmål i teksten: Hvorfor hogges det? 

Vi skogeiere hogger ikke for å ødelegge natur, men for å levere råstoff og materialer samfunnet er avhengig av. Trevirke som erstatter stål og betong i bygg. Papir, papp, emballasje. Ved. Møbler. Bøker. Fornybare produkter med lavere klimautslipp, helt nødvendige i overgangen fra fossiløkonomien. Når dette perspektivet utelates, blir debatten uærlig.

Ikke rasering, men forvaltning

Kaltenborn skriver emosjonelt om økosorg, terapi, estetikken i skogen og om mental helse. Ja - natur er viktig for mennesker. Også for meg. Men vi mennesker må også tåle at naturen forandres, den er ikke statisk. Og nettopp derfor er det problematisk når én type natur - den urørte, gamle skogen - løftes fram som den eneste gyldige. 

Norge har både verneområder og produksjonsskog. Det er ikke et enten-eller, men et bevisst både-og. Vi verner der naturverdiene er høyest. Og vi driver skogbruk der det er riktig - med kantsoner, nøkkelbiotoper, livsløpstrær og strenge hensyn til jord og vann.

Som skogeier lever jeg ikke av å rasere natur. Jeg lever av å forvalte den. Over tid. Og for kommende generasjoner.

Forventer fakta og opplysning fra forskere

Det mest alvorlige er ikke følelsene, men at teksten inviterer leseren til å lese følelse som fag – uten et tydelig skille. Når sterke, personlige opplevelser presenteres i et forskningsnært format, uten å tydelig skille mellom følelse og analyse, risikerer debatten å miste presisjon. Det er ikke uvanlig i naturdebatten, men det er problematisk når konsekvensene rammer en hel næring.

Jeg mener ikke at forskere skal tie. Tvert imot. Men jeg forventer at forskere som deltar i det offentlige ordskiftet, bidrar til fakta og opplysning, ikke bare mobilisering. Når forskning brukes i offentligheten, følger det også et ansvar for å være presis i begrepsbruken og årsakssammenhenger.

Når skogeieren blir syndebukk

Det finnes et annet bilde av norsk skogbruk - et som sjelden beskrives: Skogeiere som åpner stier igjen etter hogst. Som planter for framtiden. Som verner frivillig. Som lever med kritikken, men også med ansvaret. 

Dette er ikke en «stille tragedie». Det er et krevende, langsiktig håndverk i et landskap der mange hensyn må veies samtidig.

Jeg går også tur i skogen. Jeg trenger også naturens ro. Men jeg nekter å akseptere at løsningen på vår tids natur- og klimautfordringer er å stanse bruk av fornybare ressurser og gjøre skogeieren til syndebukk. Da mister vi både klimaet, naturen - og tilliten mellom folk.

Vi trenger mindre krigsretorikk og mer kunnskap. Mindre selvsentrert moralisme og mer ærlighet om bruken av skogen og valgene vi skogeiere står i. Og vi trenger at forskere, journalister og næringsutøvere snakker med hverandre - ikke forbi.

Neste gang stien forandres, håper jeg debatten gjør det også.

les også:

Rekordår for Forskersonen: Disse ti artiklene ble mest lest i 2025