I rekordfart har Trump-administrasjonen påbegynt et maktbalanse-selvmord uten historisk sidestykke, skriver professor Jo Jakobsen.(Foto: Nathan Howard / Reuters / NTB)
USA styres av en spektakulært inkompetent president
KRONIKK: Trump-administrasjonens grep kan bety slutten på det amerikanske hegemoniet.
JoJakobsenProfessor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Det unipolare øyeblikket kunne aldri vare evig. Makt genererer nesten automatisk
motmakt; enhver kraft møtes av motkrefter, det vil si av balansering.
Således
er USAs fall – for fall er nettopp det vi er vitne til – ikke noe uventet.
Det som derimot er mer uventet, og faktisk ekstraordinært, er at hegemonen selv
later til å besørge dette fallet.
Den
nakne maktpolitikken
Retorikken i Washington målbærer det stikk motstatte budskapet:
«America
will reclaim its rightful place as the greatest, most powerful, most respected
nation on earth», som presidenten lovet i innsettelsestalen.
Man kan sågar fort forledes til å tro at
Trump-administrasjonen faktisk øker USAs relative makt. Når man nå har kastet
av seg de liberale verdiene og vendt ryggen til internasjonale
institusjoner og internasjonal rett, står man igjen med naken maktpolitikk.
At USA nå bedriver naken maktpolitikk betyr ikke nødvendigvis at denne nakne maktpolitikken styrker USA
I utgangspunktet trenger ikke
dette være negativt for en supermakt som fremdeles besitter en miks av
kapabiliteter på et nivå som ingen annen global stormakt noensinne har hatt. Vi
befinner oss i en epoke der USA på eklatant og ubeskjemmet vis gjør bruk av,
eller truer med å gjøre bruk av, disse kapabilitetene.
Dette rammer (mange) allierte
så vel som (enkelte) fiender.
Hva gjelder USAs selvutnevnte
rolle som «fredsmegler» mellom Russland og Ukraina, har amerikanernes press og
trusler vært rettet mot Ukraina. Pisken brukes mot Kyiv; Moskva fristes med gulrøtter.
Enkelte antyder at den raske og dramatiske amerikanske tilnærmingen til Russland er et rasjonelt forsøk på å lokke landet bort fra alliansen med Kina, en voksende stormakt som med rette fremheves
som USAs klart største rival i internasjonal politikk.
Og la det være sagt: Den
tradisjonelle målestokken på fremgangsrik utenrikspolitikk og geostrategi er
nettopp de konsekvensene ens handlinger har for egen makt og sikkerhet. I det
hele tatt, og hvis man legger et realpolitisk syn til grunn:
I vurderingen av
om en statsleder opptrer «moralsk» eller ikke, er lederens personlige moral
underordnet de effektene lederens beslutninger har for landets maktposisjon.
Men at USA nå bedriver naken
maktpolitikk betyr ikke nødvendigvis at denne nakne maktpolitikken styrker USA.
Tilsynelatende kortsiktige gevinster, eller «gevinster», er på ingen måte det
samme som langsiktig forbedring av USAs posisjon i den globale maktbalansen.
Annonse
Logikker for matkbalanse
Det amerikanske knefallet for Russlands ønsker og virkelighetsforståelse har fått mye spalteplass i de siste ukene.
En antatt maktbalanselogikk bak USAs opptreden er altså at en rask, om enn kun
midlertidig, «løsning» på Ukraina-krigen vil gi USA muligheten til å rette
energien mot Kina. Men flere maktbalanselogikker trekker i utvetydig negativ retning
for USA.
For det første: I minst 18 år har Russlands utenrikspolitiske handlinger
tatt sikte på å desimere USAs regionale og globale makt, under den antagelse at
et svekket USA innebærer et styrket Russland. Hjelpen man nå får fra Washington
er i så henseende sensasjonell, uvurderlig og langt større enn hva man i Moskva
noensinne kunne ha drømt om.
Konsekvensen av dette er at Europa nå faktisk er på vei til å bli en stormakt – altså en rival til, heller enn en undersått av, USA
For det andre har USA svekket sin
egen troverdighet overfor både fiender og allierte. Amerikanske
forsvarsgarantier trekkes med rette i tvil:
USAs krigsvilje og «staying power»
i konfliktområder virker å være minimal. Ingen bombing
av den mislykkede staten Jemen, eller trusler om invasjon av nesten folketomme Grønland, kan bøte på
dette. Vilje til krig mot perifære småstater indikerer på ingen som helst måte
vilje til krig mot seriøse rivaler.
Den
russisk-kinesiske alliansen
For det tredje gir USAs tilsynelatende
aksept av Russlands ambisjoner få eller ingen positive gevinster i
rivaliseringen med Kina.
En tålmodig håndtert, gradvis og delvis
tilbaketrekning fra Europa kunne ha frigjort amerikanske ressurser og energi
til supermaktsspillet i Øst-Asia; og dette kunne ha skjedd uten at man samtidig
hadde beredt grunnen for en utvidet russisk innflytelsessone eller påført USAs
troverdighet et banesår. Det man derimot har fått, er det komplette kaos.
Annonse
Å lokke Russland vekk fra
alliansen med Kina (dersom nå dette er kaosets egentlige mål) gjennom å gi
førstnevnte nesten grenseløse innrømmelser, er et illusorisk prosjekt. Det russisk-kinesiske strategiske
partnerskapet er
formidabelt, og det har utviklet seg gradvis over 15-20 år. Det er også tuftet
på et sett av tydelig sammenfallende interesser, der fellesnevneren er motstand
mot USA.
Makt og maktbalanse er
rettesnoren for strategier og handlinger i Moskva så vel som i Beijing. Både
Russland og Kina ønsker å svekke USA. De ønsker begge å underminere USAs
troverdighet som sikkerhetsgarantist og leder av verdensordenen. De ønsker å
demme opp for USAs tradisjonelle individfokuserte verdier og eksport av vestlig
demokrati. Og de ønsker et brudd mellom USA og Europa. Hele denne ønskelisten
er i ferd med å bli oppfylt av USA selv!
Et styrket Russland betyr et
styrket Kina, som betyr et svekket USA. Et svekket USA betyr et styrket
Russland og derfor et styrket Kina. Men et styrket Russland betyr ikke et
svekket Kina; og et styrket Kina betyr ikke et svekket Russland.
Hvis vi regner
en stormaktsverden med tre aktører, er det overveldende logisk for de to
svakeste (det vil si Russland og Kina) å alliere seg mot den mektigste (USA).
En
europeisk stormakt
Det fjerde leddet i USAs
pågående maktbalanseselvmord omhandler de transatlantiske båndene. «Europas
time» – timen der europeisk strategisk suverenitet endelig skal realiseres – har vært varslet
helt siden midten av 1990-tallet.
I tiden som kommer – og det kommer til å ta tid – vil vi omsider få se et
Europa som returnerer til den geopolitiske, realpolitiske og maktfokuserte
verdenen eller virkeligheten.
Europeiske land, og Europa som helhet, kommer til
å ruste kraftig opp. Krigen i Ukraina og, ikke minst,
Trump-administrasjonens tidvis bent frem fiendtlige og ignorante holdning til
allierte har, tross alt, hatt en umiddelbar oppdragende effekt på et Europa som
nå er ferdig med sin generasjonslange strategiske ferie.
(...)et maktbalanseselvmord uten historisk sidestykke som er iscenesatt av en spektakulært inkompetent president
Konsekvensen av dette er
derimot ikke at USA blir styrket ved at Europa tar ansvar for egen sikkerhet eller
at de «betaler det de skylder» til sin amerikanske beskytter.
Konsekvensen av dette er at Europa nå faktisk er på vei til å bli en stormakt –
altså en rival til, heller enn en undersått av, USA.
Det økonomiske grunnlaget har
lenge vært der. Men retningen har til nå manglet; det geopolitiske grunnsynet
har manglet; og de militære styrkene har manglet. Alt dette vil omsider falle
på plass, og Europa vil til slutt komme til å få sin stormaktsstatus.
Stormakter handler ut fra egne
interesser. Avhengigheten av USA har stått i veien for europeisk strategisk
suverenitet. Denne avhengigheten har vært svært lønnsom for USA.
Men nå vil det
ikke lenger være slik at europeerne automatisk understøtter amerikanske
geopolitiske interesser, og snart vil ikke Washington lenger kunne bruke
avhengigheten som forhandlingskort i økonomiske spørsmål. Og det Russland lenge
anså for å være en amerikansk innflytelsessone i Sentral- og Øst-Europa, vil
snart heller bli en europeisk innflytelsessone.
Trump-administrasjonen har hatt
hektiske uker. I rekordfart har de påbegynt en prosess som kommer til å styrke
to stormaktsrivaler og samtidig skape en tredje. Det er en fascinerende prosess
– et maktbalanseselvmord uten historisk sidestykke som er iscenesatt av en
spektakulært inkompetent president.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?