I solens indre produseres ubegrensede mengder utslippsfri energi, som ikke produserer farlig avfall vi trenger å lagre i tusenvis av år. Nå er forskere nærmere enn noen gang å kopiere prosessen på jorden.
(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)
Klarer vi å putte sola i en flaske og lage en evig energikilde?
POPULÆRVITENSKAP: Det er en velkjent vits at «fusjonsenergi er 30 år unna – og vil alltid være det». Men de siste årene har latteren stilnet, skriver innsenderne.
Se for deg en energikilde som
er utslippsfri, ikke produserer farlig avfall som må lagres i tusenvis av år,
og som bruker drivstoff vi har nærmest ubegrensede mengder av. Det høres for godt
ut til å være sant, men det er akkurat dette som skjer i solens indre hvert
sekund. Nå er forskere nærmere enn noen gang å kopiere prosessen på jorden.
Hva er egentlig fusjonsenergi?
Enkelt forklart er fusjonsenergi naturens egen måte å lage energi på. Mens dagens
atomkraftverk splitter atomer, kjent som fisjon, gjør fusjon det motsatte: Vi
tvinger lette atomer til å smelte sammen.
Tenk på dagens atomkraft som å
knuse en stor stein i to mindre steiner. Det frigjør energi i form av
steinsprut, men det er rotete og skaper farlig støv (radioaktivt avfall).
Fusjon er det motsatte: Det er som å klemme to snøballer sammen til én større, fastere
snøball.
Vi er nå vitne til en revolusjon innen plasmabasert fusjonsteknologi.
Det er renere, tryggere, og energien kommer fra selve
sammensmeltingen. Råstoffene henter vi fra jordens mest tilgjengelige substans:
vann!
Varmere enn solen
Hvorfor har vi ikke gjort dette
for lenge siden? Jo, fordi det er ekstremt vanskelig. For å få atomkjerner til
å smelte sammen her på jorden, må vi overvinne naturens motstand. Vi må få
kjernene som skal kollidere til å bevege seg så hurtig at de har nok energi til
å overvinne den elektriske frastøtningen og dermed komme tett inntil hverandre.
I en fusjonsreaktor krever dette temperaturer på over 100 millioner grader –
varmere enn i solens kjerne.
Ingen materialer tåler en slik
varme uten å smelte. Løsningen er derfor å la det glødende stoffet (plasmaet)
sveve i løse luften, holdt på plass av usynlige krefter i form av sterke
magnetfelt. Å få til dette er som å prøve å holde en sprellende geléklump på
plass ved hjelp av gummistrikk – bare at geléen er 100 millioner grader varm og
«gummistrikkene» er supersterke magnetfelt.
Maskinene som gjør dette, kalles tokamaker, og ser ut som enorme, hule smultringer av metall. En
annen teknologi kalles laserfusjon. Her er det intense lasere som presser
atomkjernene nær nok til at de kan fusjonere.
Gjennombruddet er her
Det er en velkjent vits at
«fusjonsenergi er 30 år unna – og vil alltid være det». Men de siste årene har
latteren stilnet. Vi er nå vitne til en revolusjon innen plasmabasert
fusjonsteknologi. Nye superledere gjør at vi kan bygge disse smultringformede maskinene
mye mindre, raskere og mer effektive enn tidligere.
Dette har utløst et globalt
kappløp. Det er ikke lenger bare statlige gigantprosjekter som ITER i Frankrike som driver feltet fremover.
Private selskaper satser nå milliarder. Et av de mest lovende prosjektene er SPARC-eksperimentet i USA, ledet
av Commonwealth Fusion Systems. Denne testreaktoren
skal starte allerede i 2026.
Det er verdt å merke seg at norske Equinor
er tungt inne på eiersiden her. Det viser at næringslivet ser på fusjon som en
reell investering, ikke bare et forskningsprosjekt.
Laserfusjonen opplevde også et
kvantesprang for nylig: I desember 2022 nådde forskere ved National Ignition Facility i USA en
historisk milepæl: For første gang klarte de å få mer energi ut av en fusjonsreaksjon enn laserne puttet inn i target. De beviste at fysikken fungerer i
praksis.
Men veien for denne teknologien er fortsatt svært lang: Energien som
kreves til å «lade opp» de 192 laserne som avfyres er også omtrent 100
ganger så stor som produsert fusjonsenergi.
Hva gjør Norge?
Norge skal ikke bygge sitt eget
fusjonskraftverk i morgen. Men vi har hjernekraft som bidrar til å løse de
siste flokene. Selv om Norge ikke formelt er med i EUs store fusjonsprogram,
har vi sterke fagmiljøer som nå samles.
I sommer ble forskningssenteret
Fusion Research Center Norway (FUSENOW)
opprettet. Dette er et spleiselag mellom UiT
Norges arktiske universitet, Universitetet i
Bergen, Trond Mohn forskningsstiftelse
i Bergen og Tromsø Forskningsstiftelse,
som samarbeider med et stort, internasjonalt nettverk.
Her forenes to verdener: I
Tromsø beregner forskerne hvordan de magnetiske «gummistrikkene» skal klare å
holde på det glovarme plasmaet i smultring-reaktorene. I Bergen forsker de på
en alternativ teknologi for laserfusjon: Ved å skyte bare to laserstråler inn
mot et fast plastikkliknende materiale har de allerede vist at en stor mengde
fusjonerte atomkjerner kommer ut av plastikken.
Toget går nå
Fusjonsenergi representerer et
håp om en utslippsfri fremtid som kan dekke verdens energibehov så lenge det
finnes avansert liv her. Vitenskapen og teknologien har gått fra tegnebrettet
til ingeniørkunst. Gjennom FUSENOW-senteret
har norske forskningsmiljøer løst billett til dette toget.
Spørsmålet er om norske
myndigheter også vil koble seg på det internasjonale samarbeidet, eller om
vi skal bli stående igjen på perrongen mens fremtidens energiløsning ruller ut
fra stasjonen.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?