Mari Sundli Tveit sitter ved et rødt bord og smiler mot kameraet.
Akademisk frihet er ikke et privilegium først og fremst for forskerne. Den er en viktig del av samfunnets beredskap og motstandsevne, skriver administrerende direktør i Forskningsrådet, Mari Sundli Tveit.

Fri forskning er en viktig del av samfunnets beredskap og motstandskraft

KRONIKK: Når forskning utsettes for politisk press, står mer på spill enn forskernes arbeidsvilkår.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fri forskning er en forutsetning for at vi kan ha tillit til kunnskap. Og tillit til forskning er en fundamental del av samfunnets motstandskraft.

Frykt for immigrasjonsmyndighetene. Forskningsmidler som fryses. Ord og temaer som blir forbudte. Overvåking av studenter og universitetsansatte.

De siste årene har gitt oss flere eksempler på hva som kan skje når forskning og akademisk frihet kommer under politisk press. Utviklingen blant annet i USA har gjort problemstillingen særlig synlig, også her hjemme.

«Hvordan vet du egentlig det?» Spørsmålet kan høres enkelt ut. I 2026 er det et av de viktigste spørsmålene vi kan lære unge mennesker å stille.

Samtidig har norske forskningsmiljøer rekruttert en rekke forskere fra amerikanske universiteter og forskningsinstitusjoner gjennom en ny ordning for internasjonal forskerrekruttering. Norge er attraktivt blant annet fordi vi kan tilby stabile og forutsigbare rammer for uavhengig forskning. Det er verdt å ta vare på.

Tillit må fortjenes

I Norge har vi høy tillit til hverandre, til samfunnets institusjoner og til forskning. Men tillit kan ikke tas for gitt. Ekkokamre, desinformasjon og politisk polarisering utfordrer vår evne til å bli enige om hva vi vet, hva som er usikkert, og hvilke kilder vi kan stole på. Derfor er «tillit» tema for årets Forskningsdagene – Norges største forskningsfestival.

Nå fra 16. til 27. september møter forskere barn, ungdom og voksne over hele landet. De åpner laboratorier, besøke skoler, står på forskningstorg, deltar i debatter og forteller om det de forsker på.

Slike møter kan kanskje høres små ut sammenlignet med de store spørsmålene om desinformasjon, demokrati og akademisk frihet. Men de har en viktig funksjon. For tillit til forskning kan ikke kreves. Den må fortjenes.

Det skjer blant annet ved at forskningen er uavhengig og etterprøvbar, men også ved at forskere er åpne om hvordan de arbeider. Hva vet vi? Hvordan vet vi det? Hva er vi usikre på?

Når ungdom får møte en forsker og stille kritiske spørsmål, får de ikke bare høre om resultatene av forskningen. De får et lite innblikk i hvordan kunnskap blir til. Det er kanskje det viktigste vi kan formidle om forskning.

Forskning handler ikke om å ha rett

Vitenskapens styrke ligger ikke i at forskere alltid har rett. Tvert imot. Forskning er bygget på at påstander skal kunne utfordres, metoder granskes og resultater etterprøves. Ny kunnskap kan korrigere det vi tidligere trodde var riktig. Derfor trenger forskningen frihet. Hvordan skal vi stole på kunnskap dersom vi ikke kan stole på at forskerne har vært frie i sin forskning?

Akademisk frihet er derfor ikke et privilegium først og fremst for forskerne. Den er en viktig del av samfunnets beredskap og motstandsevne.

Fra tillit til motstandskraft

Motstandskraft handler ikke bare om forsvar, beredskapslagre, energi eller digital sikkerhet. Det handler også om vår evne til å orientere oss når informasjonen rundt oss er motstridende, manipulert eller direkte feil.

Det krever kritisk tenkning. Men kritisk tenkning betyr ikke å mistro alt. Et samfunn der ingen tror på noen, er ikke robust. Det er sårbart. Derfor trenger vi både evne til kritisk tenkning og institusjoner som gjør seg fortjent til tilliten vår.

Vi må vise fram hvordan kunnskap blir til. Vi må vise frem ikke bare resultatene, men også prosessen. Vi må snakke om usikkerhet, metode, faglig uenighet og om hvordan forskning korrigerer seg selv. Forskerne må være tilgjengelige for spørsmål - også de kritiske. Her har forskerne og forskningsinstitusjonene et viktig ansvar.

Det er dette som skjer når en forsker går inn i et klasserom under Forskningsdagene. Når et barn får undersøke noe på et forskningstorg. Når en ungdom kan spørre forskeren direkte: «Hvordan vet du egentlig det?» Spørsmålet kan høres enkelt ut. I 2026 er det et av de viktigste spørsmålene vi kan lære unge mennesker å stille.

For et samfunn som forstår hvordan pålitelig kunnskap blir til, står sterkere når noen forsøker å manipulere virkeligheten.

Nytt fra forskersonen:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS