Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi snakker ofte om netthat som noe plattformer på internett må håndtere – gjennom moderering, regulering eller bedre algoritmer. Samtidig peker en økende mengde forskning på at denne forståelsen kan være for snever til å fange opp hva som egentlig står på spill.

Kommunikasjon er i endring – og det er også konsekvensene

Kommunikasjon har lenge vært en grunnpilar i demokratiet. Den muliggjør debatt, bygger tillit og legger grunnlag for felles beslutninger.

I digitale omgivelser får kommunikasjon imidlertid en mer sammensatt rolle. Den kan knytte oss sammen – men også splitte. Informere – men også villede. Styrke deltakelse – men også påføre skade.

I en internasjonal rundebordssamtale[1],[2] i forbindelse med vårt forskningsprosjekt [3], beskrev deltakerne nettopp denne spenningen: kommunikasjon er både en demokratisk ressurs og en kilde til økende uro.

Hva driver utviklingen?

Flere sammenvevde utviklingstrekk bidrar til denne situasjonen.

Digitale plattformer prioriterer synlighet, hastighet og engasjement. Det påvirker hva som spres og får oppmerksomhet. Skadelig eller polariserende innhold kan dermed spre seg raskt, ofte før korrigerende informasjon når frem.

Samtidig gjør ny teknologi som kunstig intelligens og syntetisk medieinnhold det enklere å produsere og spre manipulerende innhold, i stor skala.

I tillegg brukes kommunikasjon i økende grad strategisk i politiske og sosiale sammenhenger for å påvirke opinion, mobilisere grupper eller forsterke konflikter. For eksempel kan koordinerte desinformasjonskampanjer eller målrettet trakassering av enkeltpersoner få stor rekkevidde på kort tid, ofte før mottiltak rekker å virke.

Til sammen bidrar dette til et kommunikasjonslandskap der påvirkning forsterkes, og grensene mellom informasjon og skade blir mer utydelige.

Konsekvenser på flere nivåer

Disse utviklingstrekkene får konsekvenser som strekker seg utover enkeltopplevelser.

For den enkelte kan netthat føre til tilbaketrekning, stress og redusert deltakelse i offentlig debatt. I stort rammer det særlig kvinner og minoritetsgrupper, og kan forsterke eksisterende ulikheter. Erfaringene formes ofte av flere forhold samtidig, som kjønn, etnisitet, religion og migrasjonsbakgrunn. 

Netthat oppleves derfor ikke likt av alle, men følger og forsterker eksisterende maktstrukturer. På samfunnsnivå kan det bidra til polarisering, svekke tillit til institusjoner og utfordre felles forståelser av virkeligheten.

Dermed handler problemstillingen ikke bare om innhold, men om hvordan kommunikasjon påvirker demokratiske prosesser.

Et gap mellom systemer og erfaringer

Tiltak mot netthat er allerede på plass. Myndigheter, plattformer og organisasjoner har utviklet retningslinjer, rapporteringssystemer og modereringsløsninger.

Likevel peker deltakerne i studien på et gjennomgående gap mellom disse tiltakene og folks erfaringer.

Personer som utsettes for netthat rapporterer ofte:

• usikkerhet om hvor de kan få hjelp
• uklare rapporteringssystemer
• lite oppfølging etter at noe er meldt inn

Dette tyder på at utfordringen ikke bare handler om hva som skjer på nett – men om hvordan responsen er organisert.

En bredere måte å forstå problemet på

I tråd med stadig mer forskning på feltet, kan netthat forstås som en samfunnsmessig koordineringsutfordring.

Dette perspektivet erstatter ikke eksisterende tilnærminger, men utvider dem ved å rette oppmerksomheten mot samspillet mellom ulike aktører og systemer.

Det handler ikke bare om plattformer, men om forholdet mellom:

• teknologiske systemer
• institusjonelle responser
• sosiale og kulturelle praksiser

En utfordring er at ansvaret er fordelt på aktører med ulike roller, tidsperspektiver og prioriteringer, noe som gjør koordinert respons krevende i praksis.

I slike situasjoner med delt ansvar er løsningene avhengig av bedre samspill.

Mot mer sammenhengende løsninger

Dette peker mot behovet for bedre sammenheng mellom tiltak på tvers av sektorer.

Det kan innebære:

• teknologiutvikling med større vekt på etikk og kontekst
• tydeligere og mer samordnede støttesystemer
• styrking av mediekompetanse og utdanning
• oppmerksomhet rundt hvordan vi kommuniserer i hverdagen

Det innebærer også å ta erfaringene til dem som rammes, på alvor som en viktig kunnskapskilde.

Et større spørsmål om kommunikasjon

Til syvende og sist handler ikke dette bare om netthat.

Det handler om hva kommunikasjon blir i digitale samfunn – og hvordan den former tillit, kunnskap og deltakelse.

I dette perspektivet er ansvarlig kommunikasjon ikke bare et profesjonelt anliggende, men en felles samfunnsutfordring som påvirker grunnlaget for demokratiet.

Kilder:

[1] https://www.iccehs.org/womensvoices

[2] https://www.youtube.com/watch?v=QRfeViAQFMc

[3] https://www.bigdata.vestforsk.no/ongoing/socyti

Nytt fra forskersonen:

Slik kan vi sikre at norsk forskning når ut til de som trenger den mest

Akademisk frihet er allerede under press i Europa