Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Universiteter er ikke bestandig like flinke til å forklare hva vi egentlig holder på med. Når debatten om forskningsfinansiering dukker opp, tyr vi ofte til de samme begrepene: akademisk frihet, institusjonell autonomi, eller fagfellevurdering. 

Dette er selvsagt grunnmuren for forskning som gir oppdagelser og muligheten for samfunnsutvikling. Men det er ikke nødvendigvis begreper som treffer så godt utenfor campus.

Det skal stilles spørsmål ved offentlig pengebruk

Skepsisen til offentlig finansiert forskning er heller ikke noe nytt. Jeg husker fra oppveksten i Minnesota hvordan senator William Proxmire i nabodelstaten Wisconsin delte ut sine såkalte «Golden Fleece»-priser til prosjekter han mente var unødvendige eller overdrevne. 

Pristildelingen var populær, og jeg lot meg også underholdes av dem, for når forskning reduseres til en spissformulert overskrift, kan den fremstå ganske fjern fra hverdagsliv og sunn fornuft.

Likevel ligger det noe dypt demokratisk i å stille spørsmål ved bruken av offentlige midler. Skattebetalere skal kunne forvente åpenhet og ansvarlighet. Spørsmålet er derfor ikke om forskning skal vurderes, men hvordan. 

Når vurderingene blir kortsiktige – eller styres av hva som høres fornuftig ut i en overskrift – risikerer vi å snevre inn hvilke spørsmål det er rom for å stille.

Ingen garanti om rask nytte

Som et svar på Golden Fleece ble «Golden Goose»-prisen opprettet for å løfte frem forskning som i sin tid virket smal eller obskur, men som senere fikk stor betydning. Poenget var ikke at all forskning er like god, eller at den skal slippe kritikk. 

Poenget var enklere: Vi vet sjelden på forhånd hvilken kunnskap som vil vise seg avgjørende.

Historien er full av slike eksempler. Forskning på mRNA pågikk i flere tiår uten noen klar kommersiell målsetting, men ble avgjørende da covid-19-vaksinene skulle utvikles. 

Psykologiske studier av hvordan mennesker tar beslutninger var lenge oppfattet som teoretiske øvelser, men disse har senere påvirket både politikk og offentlig forvaltning. 

Forskning på tilsynelatende marginale landbruksskadedyr har bidratt til å sikre matproduksjon globalt. Ingen av disse prosjektene startet med en garanti om rask nytte.

Snevrer inn forskningen

Også i Norge finnes det nærliggende eksempler. I tiårene før oljefunnet på Ekofiskfeltet i 1969 utdannet norske institusjoner – blant dem forløperen til dagens NTNU – geologer og ingeniører og bygget kompetanse innen offshore- og materialteknologi. 

Den gangen var det ingen som visste hvilken betydning dette skulle få. Men da muligheten kom, hadde vi kompetansen. Kunnskapen var bygget før behovet var åpenbart.

Det finnes selvsagt også mange eksempler på forskning som ikke har ført noe særlig sted. Konklusjonen må være at vi ikke har pålitelige metoder for å forutsi hvilke prosjekter som vil være nyttige eller ei. 

Hvis finansiering i hovedsak styres av det som fremstår umiddelbart anvendbart, blir forskningen gradvis smalere og mer forsiktig. Og da blir vi dårligere rustet når det uventede skjer. Kunnskapsberedskapen blir svakere.

I dag snakker vi mye om beredskap – om å bygge kapasitet før kriser gjør behovet akutt. Forskning fungerer på samme måte. Den er en form for intellektuell beredskap. Vi bygger kunnskap før vi vet nøyaktig hva vi kommer til å trenge den til.

I en tid der forskningsprioriteringer i økende grad påvirkes av politiske og økonomiske signaler, er dette verdt å minne om. Et robust forskningssystem handler ikke bare om effektiv ressursbruk og kontroll, men om å opprettholde tilstrekkelig bredde til at uventede innsikter eller forståelser kan oppstå. 

Det kan virke ansvarlig å kreve raske og målbare resultater, men på lengre sikt kan det gjøre oss mindre forberedt.

Akademisk frihet er beredskap

Hvis dette argumentet ikke alltid overbeviser, har vi i akademia også et ansvar. Vi forsvarer ofte akademisk frihet med henvisning til interne prinsipper, i stedet for å forklare hvorfor den er viktig for samfunnet som helhet. Vi snakker om autonomi og fagfellevurdering, men burde oftere snakke om beredskap, robusthet og langsiktig samfunnsnytte.

Akademisk frihet er ikke fravær av ansvarlighet. Den er en forutsetning for at kvalitet faktisk kan vurderes på faglig grunnlag – ikke ut fra hva som til enhver tid er politisk bekvemt.

Svaret på offentlig skepsis er ikke mindre styring, men smartere styring. Åpne prosesser, solid kvalitetsvurdering og ansvarlig bruk av fellesskapets midler er avgjørende. 

Men styrings- og evalueringssystemer må også ta høyde for at viktige gjennombrudd ofte springer ut av arbeid som i utgangspunktet ikke fremsto som spesielt nyttig. Ansvarlighet bør beskytte bredden i forskningen – ikke gradvis innsnevre den.

Embetsverk og forvaltning, som skal forklare forskningsbudsjetter for politiske beslutningstakere, trenger argumenter som både er prinsipielle og praktiske. Akademisk frihet bør ikke fremstilles som et særkrav fra sektoren, men som en del av samfunnets samlede beredskap.

Hvis vi ønsker at ministre, naboer og skattebetalere skal forsvare akademisk frihet når den utfordres, må de ha argumenter som fungerer også rundt middagsbordet. De må kunne forklare hvorfor et samfunn investerer i spørsmål der svarene ikke er gitt på forhånd. Når forskningspolitikk reduseres til det som høres rimelig ut i en overskrift, gjør vi oss selv mindre enn vår egen fremtid. 

Akademisk frihet er, forstått slik, ikke et abstrakt privilegium. Akademisk frihet er beredskap. 

(Innlegget er først publisert i Universitetsavisa)

Les også:

Vitenskap handler mer om hva vi ikke vet enn hva som er sant

Ikke all ultraprosessert mat er usunn