Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Leif Knutsen hevder i sitt siste tilsvar – i det som etter hvert har blitt en viktig debatt om digitalisering i offentlig sektor – at det er «lite som tyder på at forskningsbasert kunnskap ligger etter eller sinker praksis, snarere tvert imot».

Det er en alvorlig feilslutning, både faglig og praktisk, som fortjener et motsvar.

Vi ønsker ikke å avvise verdien av forskning. Vi anerkjenner forskerens rolle, og vi vet at systematisk kunnskapsoppbygging har bidratt til viktige digitale fremskritt. Men vi må samtidig være ærlige: Digitalisering i 2025 skjer under helt andre forutsetninger enn da TCP/IP, Scrum og Simula ble utviklet.

Forskningsbasert utvikling og praksis gikk hånd i hånd, den gang

Når Knutsen løfter frem eksempler fra 1960- til 2000-tallet, da utviklingen skjedde gradvis og erfaring kunne bygges opp over tid, bekrefter han i realiteten vårt poeng: Den gang lot det seg gjøre å integrere forskningsbasert digitalisering i praksis fordi tempoet var til å leve med.

Knutsen viser også til «The Agile Manifesto» fra 2001. Men å være «agil» i 2001 betydde noe helt annet enn i 2025. Den gang kunne utvikling fortsatt planlegges i milepæler og lanseringer. 

I dag kreves kontinuerlig respons, distribuerte beslutninger og læring i sanntid. Manifestet var et svar på et lineært utviklingsregime. Dagens regime er alt annet enn lineært.

Siden OpenAI lanserte ChatGPT på tampen av 2022, har utviklingen av generativ kunstig intelligens beveget seg fra eksponentiell til det ledende forskere nå omtaler som dobbel eksponentiell vekst. Teknologiske nyvinninger adopteres globalt på uker og ikke år.

Organisasjoner som venter på at forskningen skal dokumentere hva som fungerer, risikerer ikke bare å bli irrelevante før rapporten er ferdig korrekturlest, de blir det. Og det er ikke en hypotese, men virkeligheten.

Martecs lov slår inn med full kraft

Scott Brinker formulerte i 2013 det som i dag fremstår som en nesten ubehagelig presis observasjon om at teknologi utvikler seg eksponentielt, mens organisasjoner endrer seg lineært.

Gapet mellom hva som er teknisk mulig, og hva organisasjoner faktisk klarer å ta i bruk, øker og har blitt kjent som selve hovedutfordringen i digital disrupsjon. Farten på forskningen har ikke endret på dette. Tvert imot. Jo mer komplekse verktøyene blir, desto større blir avstanden.

Selv verdensledende forskning klarer ikke å eliminere dette gapet. Og når Knutsen bruker Norges sterke forskningsmiljøer som bevis for at vi er i front, er det på sin plass å stille et ærlig spørsmål: Hvis det stemmer, hvorfor henger offentlig sektor fortsatt etter?

Offentlig sektor trenger ikke mer dokumentasjon, men raskere læring

Riksrevisjonen har allerede svart på dette spørsmålet. I sin rapport om statens bruk av kunstig intelligens konkluderte de med at:

● Under halvparten av statlige virksomheter har noe som helst erfaring med KI

● Effektiviseringspotensial tilsvarende 155 000 årsverk står ubrukt

● Arbeidet med KI er «ikke tilfredsstillende», til tross for klare strategiske ambisjoner

Dette skjer ikke fordi vi mangler forskning. Det skjer fordi forskningen ikke omsettes raskt nok i praksis. Derfor bør ikke spørsmålet være om forskningen ligger foran eller bak praksis, men om den faktisk bidrar til fremdrift i det tempoet offentlig sektor er avhengig av.

Evidens kommer etter erfaring, ikke før

Det er viktig å forstå at når teknologien utvikler seg raskere enn både organisasjon og forskning, er det praksis som må gå foran. Evidens må komme som et resultat av det vi prøver og lærer, og ikke som en forutsetning for å tørre å handle.

Derfor mener vi det er misvisende og potensielt skadelig å fremstille forskning som en «fremdriftsmotor» for offentlig digitalisering. 

Det vi ser er at offentlig sektor i Norge, på tross av tilgang til sterke forskningsmiljøer, strever med å levere sammenhengende digitale tjenester, skape felles løsninger og ta i bruk teknologi raskt nok til å møte innbyggernes,riksrevisjonens eller digitaliseringsministerens forventninger.

Det er ikke forskningens skyld. Men det gjør heller ikke mer forskning til løsningen.

Praksis må lede an

Vi trenger ikke å velge mellom forskning og praksis. Men vi må slutte å late som om forskning i seg selv sikrer fremdrift. Skal offentlig sektor lykkes med digitalisering fremover, må vi bygge læringskapasitet i sanntid.

Vi må eksperimentere raskere, evaluere oftere og endre retning når det trengs. Og vi må erkjenne at dokumentert evidens i økende grad vil komme for sent til å svare på de mest presserende spørsmålene.

Når teknologien beveger seg i dobbel eksponentiell hastighet, kan ikke offentlig sektor vente på at forskningen tar igjen farten. For det vil forskningen aldri klare.

Derfor må praksis gå foran, og læring skje underveis.

Aktuelt fra forskersonen:

Terrorangrepet 25. juni: «For oss er det ikke over»

Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg etter Israels folkemord på palestinske liv?