Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er ikke særlig sexy å være forsker på et laboratorium. Folk snubler stort sett i stavelsene når de skal forsøke å uttale «Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU». 

Da jeg fikk vite at jeg var en av fem nominerte til tittelen «Årets trønder», takket jeg derfor høflig, men tenkte i mitt stille sinn at dette vel er det som kalles listefyll. For det var jo altså Årets trønder 2025 som skulle kåres. 

Kongen av VM på ski var nominert, og Johannes Klæbo er jo blitt allerede kronet på Torget i Trondheim, så jeg var ikke spesielt spent på hvem som ble Årets trønder.

Over 50 000 avga sin stemme på nrk.no og adressa.no. Og aller flest stemte altså på - en forsker!

Trønderne tror på kunnskap

Når jeg kjenner at gleden over prisen vokser jo mer jeg tenker på den, er fordi jeg ser den mot et globalt bakteppe der sterke krefter prøver å rasere folks tillit til fakta og forskning. Sett i dette perspektivet er det en motkraft og et verdivalg når folk hedrer en forsker. 

Det er et tydelig signal om at trønderne fortsatt har tro på at kunnskap kan gjøre verden til et bedre sted. Det er et tegn på respekt og anerkjennelse for jobben forskere gjør for å utvikle grunnleggende kunnskap som kan løse problemer.

Folket ser oss. Og heier på oss. Det varmer mer enn man kanskje skulle tro.

Interessen for forskningen vår eksploderte

Jeg har jobbet med grunnforskning i snart førti år. De aller fleste dager i total anonymitet, på laben, i samarbeid med dedikerte og dyktige kolleger. Vi forskere er ikke drevet av lengselen etter oppmerksomhet, men av trangen til å forstå, lysten til å finne svar som kan komme samfunnet til gode både. Det siste året har likevel lært meg hva synlighet og oppmerksomhet kan bety.

For dette er helt åpenbart: Jeg ville ikke blitt Årets trønder uten Syver og Team Pølsa. Og viktigere: mitt forskningsteam ville ikke vært der vi er i dag uten Syvers hjelp til å gjøre kampen mot barnedemens kjent. Etter Team Pølsa eksploderte interessen for forskninga vår. 

les også:

Syver Blindheim har gitt sin sjeldne sykdom et ansikt – det har blitt en gamechanger

Folk ville bidra til at vi kunne gi full gass i arbeidet for å finne en behandling, og millionene strømmet inn i en folkespleis – noe som i sin tur har utløst andre midler. Pengene har gjort det mulig å sette opp farta. Ansette fler folk på langsiktige kontrakter. Kjøpe mer utstyr og forbruksmateriell. Kjøre parallelle tester. Øke aktiviteten. Og dette har i sin tur gjort oss mer attraktive for internasjonale samarbeidspartnere.

Utslitte kolleger

Forskningsteamet mitt er inne i en positiv spiral, faglig og kommersielt sett. Jeg hadde unnet andre dyktige kolleger det samme. I stedet ser jeg at alt for mange opplever en spiral i motsatt retning. Arbeid på den økonomiske sultegrensa er utmattende i lengden. 

Alt for mange av mine dyktige kolleger er desillusjonerte og resignerte. De har slitt seg ut på å lete etter penger i stedet for å lete etter nye svar på fagfeltet sitt.

Det er uklok bruk av skattepenger å rigge et helt system for forskning, og så knipe igjen på prosjektfinansieringa. Det er som å bygge en fabrikk, investere i maskiner og ansette folk, men ikke bruke penger på å kjøpe inn råvarer. Sånn kan vi ikke fortsette.

Sterke forskningsgrupper med god grunnfinansiering kan sørge for stor verdiskapning som igjen kan finansiere mer forskning. Penger investert i grunnforskning betaler seg nemlig i mangfold. 

La meg bruke mitt eget felt som eksempel: Det største potensialet til å kurere sykdom ligger i bedre forståelse av den grunnleggende biologien. Hvordan fungerer hjerneceller – på molekylnivå? 

Jo mer vi vet om dette, desto større evne får vi til å utvikle løsninger på problemer. Videre må vi ha vilje og evne til å sette løsninger i produksjon. Vi må komme helt fram til det legemiddelet som pasienten kan få.

Forskning og økonomisk utvikling

Norske forskningsmiljø må våge å ta eierskap til hele næringskjeden fra et grunnleggende forskningsfunn til et ferdig utviklet produkt som er tilgjengelig på markedet. Jeg mener vi må dyrke fram hybridforskere, altså slike som evner å sette grunnforskning i sammenheng med innovasjon og kommersialisering.

Jeg startet med å vise til det globale bakteppet. La meg avslutte med å zoome ut til det store perspektivet igjen: Helt tilbake til den industrielle revolusjon kan vi se en tydelig sammenheng mellom at land som i bestemte epoker satset på forskning, tok ledelsen i økonomisk utvikling. 

Stafett som ga resultater

Da USA overtok stafettpinnen etter Storbritannia og Tyskland etter andre verdenskrig, handlet det ikke bare om at europeiske forskere med Albert Einstein i spissen, hadde funnet trygghet og et nytt hjemland i USA, men også om at amerikanske regjeringer på 1950-tallet var visjonære nok til å sette av 2,5 prosent av BNP til grunnforskning. 

Det ga resultater: Universitetene blomstret. Landet tiltrakk seg de beste hodene fra Kina og India, som kom for å ta utdanning – og ble værende. Forskere utviklet patenter og løsninger som ble til industri og skapte enorme verdier.

Det er interessant å se at ledende økonomianalytikere i dag mener at Trumps korstog mot universiteter og forskning på sikt kan være det som skader landet hans aller mest – av all hans politiske galskap.

Og for alle oss som tror på kunnskap, som jobber for kunnskap, og som er avhengige av at det samfunnet vi er en del av også mener det er verdt å sette av ressurser til forskning og utdanning, er det dypt oppmuntrende at folk valgte en forsker da Årets trønder 2025 skulle kåres.

Aktuelt fra forskersonen:

Bønn til idretten: Slutt å reklamere for sure drikker

Hva skal skje med Quislings bauta på Gjerpen?