Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Se for deg at du jobber i helsevesenet. Du hører om nye retningslinjer som skal sikre at pasientene får bedre behandling. Likevel kommer ikke alle endringene pasientene til gode. Mange gode tiltak blir ikke satt ut i livet eller får ikke varig fotfeste.

På et morgenmøte på et sykehjem blir det bestemt at nye rutiner for å forebygge fall hos pasientene skal tas i bruk. Tiltaket er faglig godt begrunnet, og alle er enige om at det er viktig. De ansatte får en internundervisning om den nye rutinen.

Tiltak og anbefalinger glipper og forsvinner

To måneder senere er det fortsatt usikkerhet rundt bruken av den nye rutinen. Noen av de ansatte følger opp det som er bestemt, men hverdagen presser på. Pasientene blir undersøkt for risiko for å falle – men oppfølgingen uteblir. 

Den som var mest engasjert i å gjennomføre den nye rutinen, er nå sykmeldt. Flere har ikke deltatt på opplæringen eller fått med seg informasjonen om den nye rutinen. Ingen er imot endringen. Den bare glir sakte ut.

Dette skjer ofte i kommunale helse- og omsorgstjenester. Nye anbefalinger og forbedringstiltak lanseres jevnlig. Når de prøves ut i praksis, skjer det med gode intensjoner. Likevel blir ikke alle satt ut i livet – og noen forsvinner før de blir en del av hverdagen.

Hva skal til for at endringer faktisk får fotfeste?

Vi spurte helsepersonell

I en nylig publisert studie intervjuet vi helsepersonell i kommunal eldreomsorg, seks til åtte måneder etter at de hadde deltatt i et kompetanseprogram om hvordan endringer kan planlegges og følges opp i praksis.

Vi spurte: Hva hadde endret seg? Svarene pekte i samme retning. Deltakerne opplevde større trygghet i arbeidet med endring. Ikke fordi de hadde fått nye tiltak, men fordi de hadde fått en mer strukturert måte å jobbe på.

Fra å sette i gang – til å planlegge

Flere fortalte at de tidligere satte i gang endringer uten en tydelig plan. Resultatet ble ofte det samme som i eksempelet fra sykehjemmet: Man går i gang, men ingen vet egentlig hvem som skal gjøre hva, eller hvordan endringen skal følges opp.

Etter opplæringen endret de måten de jobbet på. De brukte mer tid på forarbeidet og stilte spørsmål som: Hvem blir berørt av endringen? Hvilke hindringer kan oppstå? Hvem bør involveres tidlig? Og hvem har ansvar for å holde prosessen i gang?

En av deltakerne beskrev det slik:

«Det gir en form for ro. Det blir mer profesjonelt.»

Endring ble ikke lenger noe som burde skje raskt, men noe som må bygges opp trinn for trinn og følges opp over tid.

Ledelse må merkes i praksis

Et annet tydelig funn var betydningen av støtte fra ledelsen.

Ansatte opplevde reell støtte når ledere satte av tid, fulgte opp og viste at arbeidet faktisk var prioritert – også når andre oppgaver presset på.

Der støtten bare ble uttrykt i ord, men ikke i handling, ble arbeidet mer sårbart. Da var det lett at nye rutiner måtte vike for daglig drift. Som i eksempelet fra sykehjemmet, tok den daglige driften over.

Skal endring vare, må den merkes i prioriteringene.

Fra å stå alene – til å stå sammen

Mange beskrev tidligere erfaringer med å være alene om å innføre nye rutiner. Én person fikk ofte ansvar. Resten fortsatte som før.

Gjennom kompetanseprogrammet ble det tydelig hvor sårbart dette var. Flere fortalte at de fikk en ny forståelse av hvor viktig det er å involvere kolleger tidlig. Ansvar ble i større grad delt, og diskusjoner ble tatt i fellesskap. 

Det gjorde arbeidet mindre ensomt – og mer robust. Når flere deler ansvar og forståelse, styrkes opplevelsen av eierskap – og sjansen for at endringen faktisk får fotfeste.

Det handler ikke om manglende vilje

Studien viser at ansatte i eldreomsorgen ikke mangler engasjement. De ønsker å forbedre tjenestene. Men gode intensjoner er ikke nok. Skal nye rutiner bli en del av hverdagen, trengs kunnskap om hvordan endringer planlegges og følges over tid. 

Det trengs ledere som setter av tid. Og det trengs kolleger som deler ansvaret. Uten dette kan selv godt dokumenterte anbefalinger gradvis miste fotfeste i en travel hverdag.

Kilde: 

• Aasmul, I., Irgens, E. C., Eide, G. K., & Steinseide, E. G. (2026). Healthcare Professionals’ Experiences After Building Implementation Competence in Elderly Care: A Qualitative Study. Global Implementation Research and Applications. https://doi.org/10.1007/s43477-026-00211-y

Aktuelt fra forskersonen:

Pasient og lege er ikke alltid enige om behandling. Det er krevende for begge

Høyt sykefravær er ikke et sunnhetstegn