Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en nylig publisert artikkel på Forskning.no, peker Leif Knutsen fra Simula på at «folk sliter med digitalisering fordi det faktisk er vanskelig». Han etterlyser mer forskningsbasert kunnskap som løsning på utfordringene offentlig sektor møter.

Ambisjonen er god, men spørsmålet vi bør stille er «Hvorfor er digitalisering egentlig så vanskelig, og hvor oppstår løsningene?»

Digitalisering er et komplekst problem – og nettopp derfor kan det ikke løses med forskning alene. Svaret må finnes i praksis, gjennom forståelse for hver kontekst og blant de menneskene som er en del av det. Det finnes ikke ett riktig svar – bare mer eller mindre gode valg, avhengig av hvem man er, hvor man står og hva man ønsker å oppnå.

En offentlig sektor – mange virkeligheter

Det snakkes altfor ofte om «digitalisering av offentlig sektor» som om det er ett samlet prosjekt. Det er det ikke. Offentlig sektor består av en myriade av virksomheter – alt fra små kommuner med få ansatte til nasjonale etater og sykehus med komplekse, regulatoriske rammer. Disse virksomhetene har ulike mål, ulike brukere og ulik modenhet.

Evnen til å lykkes digitalt henger sammen med hvem organisasjonen er til for, hvilke tjenester den tilbyr, og hvor moden den er – både teknologisk og kulturelt. Digitalisering er med andre ord et situasjonsbestemt endringsarbeid, ikke en metode man kan hente fra en forskningsrapport eller kopiere fra en suksesshistorie i privat sektor.

Det reelle forbedringsarbeidet skjer i praksis

Forskningen kan gi oss verdifulle prinsipper – som at team må ha fart og flyt, at brukeren må stå i sentrum, og at små iterasjoner fungerer bedre enn store løft. Men det virkelige forbedringsarbeidet skjer i teamene. I hverdagen. I beslutninger som tas i det tverrfaglige møtet mellom fag, teknologi og ledelse. Det er her læringen skjer. Og det er her digitalisering faktisk skjer.

I stedet for å spørre «Hva sier forskningen?», burde vi heller spørre «Hva har vi lært til nå – og hvordan lærer vi raskere sammen?»

Digitalisering som strategisk praksis – ikke akademisk ideal

Skal vi lykkes bedre med digitalisering i offentlig sektor, trenger vi ikke nødvendigvis mer forskning. Vi trenger bedre forutsetninger for at læring og eierskap skjer i praksis:

● Mindre avhengighet av eksterne konsulenter

● Mer intern kapasitet og strategisk teknologiforståelse

● En sterkere kultur for kontinuerlig læring og forbedring

Knutsen har rett i at det ofte skorter på felles forståelse for hva teknologi kan og bør utrette. Men her mener vi løsningen ligger i nær samhandling – i og med organisasjonene selv – og ikke i flere forskningsrapporter. Skal digitalisering føre til mer verdiskaping, må de som eier oppdraget også eie prosessen.

Læring trumfer forskning når det skjer i kontekst

Skal vi lykkes bedre med digitalisering i offentlig sektor, må vi derfor begynne med å ta eierskap til utfordringene, fremfor å outsource dem til akademia eller eksterne eksperter. Det finnes ingen universell oppskrift som gjelder for alle; det som fungerer ett sted, kan være feil sted et annet.

Forbedring skjer ikke i konferanserom eller i forskningsrapporter, men i hverdagens arbeid – gjennom team som lærer og utvikler seg i sanntid. Derfor er det ikke forskning alene som bringer oss videre, men læring i praksis – forankret i virkeligheten, og drevet av dem som kjenner oppdraget og brukerne best.

Det er først når virksomhetene selv forstår hva de skal oppnå, hvorfor det er viktig, og hvordan de kan lære seg frem til løsningen, at digitalisering gir varig verdi. Det skjer ikke i laboratoriet – men i hverdagen. Og det må eies av dem som er tettest på virkeligheten.

Aktuelt på forskersonen:

Dette kan hjelpe eldre som faller med å få hjelp raskere

Har norske breer blitt farligere?