Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da Jürgen Habermas døde 14. mars 2026, skrev den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier, at han «lærte oss det demokratiske ordskiftets etos og begrunnet menneskets frigjøring som et mål vi ikke kan gi avkall på.» 

Flere statsoverhoder kondolerer. Habermas er imidlertid ikke en «statsfilosof». For ham dreier det seg om demokratiet som er forankret i det sivile samfunn, i protest og opposisjon.

Kontroversiell tenker, uten sidestykke

I disse dager hvor forskningen absolutt skal ha «impact», er Habermas et slående eksempel på at ingenting er så praktisk som en god teori. Da Jon Elster gav ut antologien «Deliberativt demokrati» i 1998, skrev han at det er takket være Habermas at vi nå har denne demokratiforståelsen. 

Det er ikke stemmegivning som er demokratiets valuta, men offentlig debatt.

Det faglige byggverket han etterlater seg er uten sidestykke når det gjelder abstraksjon, kompleksitet og rekkevidde. Men det har vært kontroverser; fra tesen om strukturforvandlingen av offentligheten fra 1962, via arbeidene om erkjennelsesledende interesse (1968) og teorien om kommunikativ handling fra 1981, til storverket om faktisitet og gyldighet (1992) som på samme tid er en rettsfilosofi og en demokratiteori. 

Alle ble kritisert, alle gav de støtet til ny forskning.

Herredømmefri kommunikasjon

Habermas har holdt fast på en enkel grunnintuisjon om tvangsløs kommunikasjon. Allerede i sin doktorgradsavhandling om Friedrich Schelling fra midten av 1950-tallet formulerte han ideen om at historisk urett bare kan bedømmes gjennom en praksis som selv er herredømmefri. 

Grunnlaget for en slik praksis fant han i språkets fornuftsinnhold. Vi spør om grunner for det som hevdes og vil ha svar; et svar vi kan si ja eller nei til. Det er en essensiell forbindelse mellom meningsfullhet og det å underlegge seg språklige gyldighetskrav.

Den tvangsfrie kraften i det bedre argument

Hele vår sivilisasjon, vår demokratiske rettsstat, hviler på at deliberasjon i seg selv skal kunne avgjøre tvister. Nå har ikke Habermas noen illusjoner om en rasjonell politisk samtale, til det er maktimperativene for store. 

Poenget er heller at vi ikke kan ha et fungerende rettsvesen, et forstandig skolevesen, en kritisk presse, en offentlig politisk samtale, med mindre vi har tillit til argumentets kraft. Det er fra dette grunnprinsippet Habermas utviklet en samfunnsteori, en moralfilosofi, en rettsfilosofi og en politisk teori.

Habermas har bidratt til å klargjøre grunnlaget for kritikk og opposisjon, og har skarpt avvist alle forsøk på revolusjonsromantikk så vel som alle forsøk på å undergrave de demokratiske prosedyrene gjennom populistiske appeller til «folket». 

Hvem folket er, kan en bare vite noe om når alle har kommet til ordet, når de demokratiske prosedyrene er fulgt.

Det er forestillingen om at det finnes riktige svar på politiske spørsmål som gjør det mulig å holde samtalen gående mellom de som er uenige. Forpliktelsen på kriterier for sannhet og rettferdighet er uomgjengelig for vitenskap og politikk. 

Som han anklaget aktivister for venstrefascisme under studentopprøret på slutten av 1960-tallet fordi de ikke tok avstand fra vold, anklaget han på 1990-tallet post-modernistene for relativisme og irrasjonalitet, i brudd med universitetets ide.

Fornuften er løsningen

Man skulle tro Habermas, som Hegel, ville avslutte med sin rettsfilosofi. Men på 2000-tallet kastet han seg over religionsfilosofien og forholdet mellom tro og viten. Som 90-åring leverte et 1700 siders fabelaktig bidrag (Auch eine Geschichte der Philosophie, 2019) om kildene til fornuftig frihet og den postmetafysiske tenkningen.

Hvis religionen er et skrik om det som mangler, hvordan forholder den seg da til ideen om frihet basert på fornuft? Kan et religiøst samfunn være demokratisk? 

Likeså lite som et post-faktuelt samfunn er mulig, kan et samfunn basert på metafysiske prinsipper fungere uten undertrykking og ekskludering. Vi kan ikke sette vår lit til fornuftens list eller til høyere makter, til at en frelsende rettferdighet skal berge oss til slutt. 

Det er gjennom den offentlige bruken av fornuft at menneskene kan bli i stand til å oppnå en kritisk distanse til seg selv og sine interesser, sette seg inn i andres situasjon og å tenke autonomt og konsistent.

En kosmopolitisk verdensorden

Habermas har analysert det europeiske integrasjonsprosjektet og skarpsindig kritisert forsøk på å skru det tilbake. Han har også levert et nytt bidrag til hvordan vi skal forstå EUs konstitusjonsgrunnlag. 

Arbeidene om EU følger i sporene av hans arbeid med en kosmopolitisk verdensorden. Hva kan den bety i dag? Ikke en verdensstat, men et konstitusjonelt regime for beskyttelse av menneskerettigheter og forhindring av krig. De som vil reformere FN kan lære av EUs form for deling av suverenitet.

les også:

Habermas blei ukul i akademia. Han må gjenreisast og forenklast

FN så vel som EU oppsto som følge av Andre verdenskrig. Siden den såkalte historikerstriden på 1980-tallet, har Habermas hamret inn hva som kreves av tyskerne: «vi sønnene, døtrene og barnebarna til den barbariske nasjonalisme». 

Hans kritikk er ofte besk, som da han påtalte landets unnfallenhet i håndteringen av Europas finanskrise. Bedre da Angela Merkel åpnet grensene for flyktningene i 2015. Men så kom reaksjonen, myten om «folket» gjenoppsto som mobiliserende kraft mot de fremmede. 

Igjen er Hitlers kronjurist, Carl Schmitt, på moten, igjen trengs intellektuell mobilisering. Gjennom et nærmere 70-års forskerliv har Habermas lagt det teoretiske og normative grunnlaget for en slik mobilisering.

Fikk du med deg disse innleggene fra forskersonen?

Norge trenger flere forskere. Da må vi rekruttere tidligere

USA er en trussel