Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forleden hørte jeg på en episode av podcasten Why Theory, med de amerikanske forskerne Todd McGowan og Ryan Engley. Podcasten tar for seg samtidige fenomen ut ifra psykoanalyse og filosofi.

Denne episoden dreide seg om KI i høyere utdanning og akademia og om hvordan språk, normer og autoriteter former hvordan vi tenker og handler.

Den usynlige autoriteten «The Big Other»

McGowan og Engley tar utgangspunkt i den franske psykoanalytikeren Jacques Lacans begrep «The Big Other».

Begrepet beskriver den «usynlige autoriteten» vi alle forholder oss til; et system, en stemme eller en instans som representerer «fasiten», «reglene», hva som er rett å gjøre. Eller sagt på en annen måte: summen av hva vi ser på som normalt i en viss situasjon.

Og det baseres igjen på kulturen og konteksten vi eksisterer i.

Tenk på «The Big Other» som den usynlige «dommeren» i rommet: en forestilt fasit for hva som er riktig, normalt og akseptabelt. Selv når ingen faktisk sier det, handler vi ofte som om den finnes.

Tradisjonelt har vi måttet lese denne autoriteten indirekte – gjennom sosiale koder, institusjonelle praksiser eller ren gjetning. Men i dag er denne autoriteten algoritmisk legemliggjort: KI har, ifølge McGowan og Engley, blitt vår tids «The Big Other».

Når fasiten alltid er tilgjengelig

Således er autoriteten Lacan beskrev ikke lenger bare en abstrakt struktur, men en alltid tilgjengelig referanse i hverdagslige vurderinger.

Også i høyere utdanning har KI gjort sitt inntog, og utløst debatt om fusk og akademisk redelighet.

Slike bekymringer er forståelige, men velkjente: akademia har alltid måttet håndtere nye hjelpemidler og tilhørende gråsoner. Samtidig handler også diskusjonen om hvordan KI kan integreres i utdanning og forskning på en faglig hensiktsmessig måte.

KI kan ikke skape noe nytt

Det karakteristiske ved «The Big Other» slik McGowan og Engley beskriver det, og ved KI, er fraværet et eget menneskelig ståsted: et «jeg» med erfaringer, interesser og blikk på verden.

Måten KI kommer frem til svarene er at den opererer som slags midtpunkt eller gjennomsnitt av det som allerede sirkulerer av informasjon på internett. Nettopp derfor kan den ikke skape noe genuint nytt, men først og fremst reorganisere det som allerede finnes.

Hva har dette å si for forskning?

Om vi tenker oss at kunnskap utvikles når nye ideer utfordrer det etablerte, fremstår forskning som en sosial praksis. Det betyr ganske enkelt at kunnskap blir til mellom mennesker, gjennom faglig utveksling, kritikk og videreutvikling.

Forskere deltar i denne samtalen gjennom publikasjoner, konferanser, fagfellevurderinger og andre former for samhandling. I et slikt perspektiv kjennetegnes sterke faglige bidrag ved at de setter i gang nye samtaler, gjennom nye perspektiver eller nye måter å belyse det etablerte på.

Nye samtaler forutsetter partikularitet

Og nye samtaler krever nettopp det «The Big Other» mangler - et eget «jeg-perspektiv» og en stemme som ikke bare gjentar det “vanlige”.

Paradigmeskifter innen forskning, altså når et fagfelt endrer hvordan det tenker og hva det regner som viktig, skjer ikke fordi vi unisont blir enige, men fordi noen våger å være uenige først, med et nytt perspektiv som skaper motstand, friksjon og tvil, før det gradvis får innpass.

Problemet oppstår dersom «The Big Other» blir så dominerende at avvik fra medianen – det som faller utenfor det mest gjennomsnittlige og forventede – ikke lenger tolkes som en invitasjon til noe nytt, men som feil.

I podcastepisoden peker McGowan og Engley på nettopp dette.

Dagens studenter virker å være redde for å «tenke feil», fordi de har tilgang til en autoritet som svarer umiddelbart. Dermed blir gjetning, prøving og feiling både mindre nødvendig, og mer risikofylt.

KI og fagfellevurdering

KI reiser også problemstillinger knyttet til fagfellevurdering. Dette er allerede et kollektivt, ulønnet bidrag som forskningen hviler på.

Dersom denne praksisen overlates til KI, risikerer vi å miste det viktigste drivstoffet i forskningens fremdrift: andres unike perspektiver som springer ut av den enkeltes personlige stemme og mening, som ikke kan erstattes av en remiks av informasjon tilgjengelig på internett.

Fagfellevurdering handler ikke bare om å avgjøre om noe er «rett», men om å la en annen hjerne, med et annet blikk og en annen erfaring, presse tanken videre. Den responsen kan ikke erstattes av medianen, det mest gjennomsnittlige og forutsigbare.

KI er et verktøy, ikke en fasit

KI er potensielt et verdifullt verktøy i akademia. Mange studenter og forskere bruker allerede KI til oversettelse, språkvask, strukturering av tekst og tilbakemeldinger på utkast; ofte som støtte til egen tenkning, ikke som erstatning for den.

Erfaringer fra utdanningsinstitusjoner viser også at studenter etterspør tydelige retningslinjer nettopp fordi de ønsker å bruke KI på en faglig redelig måte. Spørsmålet er derfor ikke om KI skal brukes, men hvordan, og hva vi ikke bør delegere til den.

Det kritiske punktet nås når KI ikke bare bistår skrivingen, men også tilskrives dømmekraft. For samtidig som KI integreres som støtteverktøy i lærings- og skriveprosesser, ser vi nå at spørsmålet reises om KI bør testes som sensur- og vurderingsverktøy i utdanningsinstitusjoner.  

Men hvilket signal sender det dersom teknologien som ikke skal erstatte studentens stemme, samtidig gis autoritet til å vurdere den?

• Les også: Vi vet sjelden på forhånd hvilken kunnskap som vil vise seg avgjørende

KI er nyttig i akademia som verktøy, men ikke som fasit og portvokter. Hvis vi delegerer dømmekraften til «The Big Other», risikerer vi samtidig å miste noe grunnleggende: rommet for friksjon, prøving og feil som driver kunnskap fremover. 

Det er ikke i det som er umiddelbart riktig at forskningen og akademia finner sin kraft, men i det som først utfordrer, endog skurrer, helt til det viser seg å være starten på noe nytt.

Aktuelt fra forskersonen:

Små luktpartikler får deg til å åpne lommeboka i butikken

Pasient og lege er ikke alltid enige om behandling. Det er krevende for begge